Detta komme som ein direkte fortsettelse av forrige innlegg. Oppholdet i ein landsby har nemlig fått meg te å tenka på andre ting enn fattigdom og urettferdighet (jf. tidligare innlegg om Fairtrade). Eg har lert nåke om å møta andre. Om å møta andre med respekt, sjøl om me e totalt forskjellige. Om å møta folk med varme og forståelse. Og om å smila. Det e ingen myte, folk i Latin-Amerika e åpne! Me norske jentene blei tatt så godt i mot, eg vett ikkje om eg hadde klart det lika godt om dei hadde besøkt meg i Norge.
Me fekk et sjokk når me kom tebake te Norge. Før me hadde forlatt Oslo S hadde me nemlig allerede hatt to ganske ubehaglige episodar med sure nordmenn. Totalt unødvendige episodar basert på misforståelsar og liten vilje te å møta andre med et åpent sinn.
Jada, nå hørres eg klok ut, trur eg e blitt flink te å møta mennesker. Men sannheten e den at det blir fort glømt. Likavel, det e ofta ikkje så masse som ska te! Å ta seg tid te å prata med dei som ikkje har så mange å prata med, på KRIK, i klassen eller på jobb kan vær ein god plass å begynna! Grunnen te at eg trivest så godt her i Bergen e jo nettopp det at eg e blitt møtt, og e blitt sett av dei så e rundt meg, på KRIK, i Salem, i klassen++
Me e så lite gjestfrie her i Norge, ikkje nødvendigvis te å ta folk med inn i huset vårt, men inn på livet vårt. Så dagens oppfordring e (ikkje minst te meg sjøl og!): ta deg tid, og bry deg. Gjer ein ekstra liten innsats for nåken som ikkje forvente det. Og smil!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar